Det er i år fem år sidan eg gav ut barneboka “Kodeord Overlord”, og omtrent like lenge sidan Bergens Tidende skreiv anmeldelse av boka. Eg har ikkje for vane å kommentera anmeldelsar, men vil likevel dela den noko overraskande kommunikasjonen eg hadde med bokmeldaren rett etterpå.

Ei lita veke etter at boka kom ut, var denne anmeldelsen på trykk i BT:

“Her virker mystikken noe oppkonstruert.

Du skal være temmelig giret på annen verdenskrig for å la deg fascinere av Os-forfatter Tor Arve Røsslands fortelling.

I 1944 ble rektor Leonard Dawe ved Strand gutteskole arrestert av den britiske sikkerhetstjenesten.

I kryssordene han leverte fast til The Telegraph, forekom det litt for ofte kodeord som de allierte brukte i planleggingen av sine aksjoner. Advarte han nazistene?

«Overlord» var for eksempel benevnelsen for invasjonen på D-dagen og dukket opp i kryssordet ti dager før angrepet tok til.

Tor Arve Røssland, bosatt på Halhjem i Os, har kommet over den kuriøse historien gjennom sin store interesse for annen verdenskrig.

Filmatiseringen fra 1988, «The Mountain and the Molehill», er et historisk drama. Røssland har skrevet den om til sin spesialitet, spenningsroman for unge. Tenk om rektor faktisk hadde vært spion?

Gjennom oppdiktede Henry Smith (13) får vi et fint innblikk i hvordan det var å leve som evakuert skolegutt på den engelske landsbygden.

Krigen ser annerledes ut fra et land som ikke var okkupert som Norge. Henry har traumer fra bomberegnet over London, han savner faren som ble drept og moren som er travel sykepleier. Likevel innordner han seg greit som fosterbarn hos rektor og konen.

Jeg kan fint forstå hvordan han kommer over kodeordene i den lokale militærleiren.

Jeg kunne ha trodd på at han gir dem videre til rektor dersom behovet for anerkjennelse hadde fått vokse frem over tid: «Jeg ville bare at rektor Cross skulle like meg».

Men Henry er ingen gutt som ellers røper hemmeligheter. Hva rektor skal med ordene, må Røssland nødvendigvis kaste et slør over for å skape spenning.

På meg virker mystikken oppkonstruert. Sannheten hadde kledd fortellingen bedre, for konsekvensen er spennende nok, siden både rektor og Henry havner i tøffe avhør.

Mange unge lesere vil nok synes det gir fin intensitet at historien er fortalt i tilbakeblikk – gjennom avhør av Henry. For meg synker troverdigheten når Henrys fortelling glir ut av avhørets rammer.

Målgruppen og jeg kan nok likevel være enige om at den eneste heltegjerningen han står overfor, er å holde kjeft om hvem som røpet kodeordene for ham.

Litt dypere psykologi og mer fintfølende fremstilling ville sørget for at jeg brydde meg mer om de militære som kunne risikert dødsstraff.

«Kodeord overlord» innfrir ikke helt forventningene til et krigsdrama av denne typen.”

Eg var sjølvsagt skuffa over den lunkne mottakinga, mest fordi det sikkert ikkje kom til å koma så mange andre. Og at eg sjølv syntest boka fortente betre. Ei lita veke etterpå fekk eg denne private meldinga frå bokmeldaren:

“Vil bare fortelle deg at anmeldelsen av Operasjon Overlord ble mer brutalt vinklet enn jeg hadde ment. Litt vanskelig å forklare omstendighetene, men uansett: Både du og boka hadde fortjent en litt mer nyansert vurdering fra min side. Beklager!”

Eg blei rett og slett litt paff av dette, og svarte:

“Veit ikkje heilt kva eg skal svare på dette. "Skaden" er jo skjedd. Personleg syntest eg sjølvsagt at du bomma stygt og det virka som du hadde skumlest boka mi. Vinklinga til BT var tabloid, spør du meg. Eg har jobba med denne boka i årevis, ideen fekk eg som fjortenåring, då er det sjølvsagt litt irriterande at dine kommentarar og ditt terningkast blir ståande som BTs offisielle dom. Det er jo ikkje akkurat frykteleg mange som anmelder barnebøker her til lands! Hadde jo vore fint om du las på nytt, og faktisk tok deg tida til å skrive ein grundigare anmeldelse. At du ikkje er interessert i krigshistorie får vere di sak, men at du ikkje likar tilbakeblikk blir jo litt tynt grunnlag. At "sannheten" hadde kledd boka betre blir litt for dumt. Veit du sannheten? Det gjer ikkje eg. Dei historiske kjeldene er veldig sprikande, og BBC-versjonen er like mykje historisk ukorrekt som boka mi (faktisk endå meir, meiner eg. Spesielt sidan konklusjonen til MI5 var at rektoren hadde plukka opp orda frå eteren, sidan dei allierte generalane snakka så mykje om dei). Eg har lese absolutt alt eg har kome over om denne kuriose historiske hendinga, og eg veit ennå ikkje om Leonard Dawe faktisk var spion.

Uansett er deg fint av deg å innsjå at du gjorde ein dårleg jobb, så håper eg at mi neste bok kanskje får ei betre behandling. Ein må lese boka ut frå bokas premiss, ikkje ei forutinntatt haldning.”

Eg tenkte at dette fekk vera nok, men anmeldaren måtte svare:

“«sannheten» skulle jeg gjerne bitt i meg, ja. Og ja, det er et kjempeproblem at bøkene anmeldes av såpass få. En anmeldelse var historisk en del av en offentlig samtale, én blant flere stemmer, nå blir den mer og mer av en slags endelig dom. Kvaliteten på arbeidet mitt framstår ikke akkurat noe bedre av det faktum at jeg har jobba ganske mye med boka. Etter å ha lest det jeg vil hevde er grundig - to ganger - er det altså denne teksten jeg ender opp med å produsere. Forfatterens tidlige anmeldelse av boka var det første treffet Google tilbød meg, så selv den hadde jeg fått med meg. Nå har det selvfølgelig vært noen uheldige omstendigheter underveis og i kommunikasjonen med BT. Men mine innvendinger burde åpenbart vært bedre formulert. Så er det vel sånn at resultatet av det vi skriver ikke nødvendigvis gjenspeiler hvor mye arbeid vi har lagt i det.”

Eg svarte: “Sånn kan det gå. Du bør ikkje rekne med at anmeldelsen din kjem til å bli sitert av meg eller forlag, for å seie det slik. Den går i gløymeboka, der den høyrer heime.”

Etter dette høyrte eg ikkje noko meir, og så vidt eg veit har ikkje denne meldaren skrive noko meir om bøkene mine. Noko oppdatert anmeldelse av “Kodeord Overlord” såg eg heller ikkje noko til, men eg klarte ikkje heilt å la dette gå i gløymeboka, likevel. Eg er framleis usikker på korfor anmeldaren følte eit behov for å senda meg dette, men ikkje gjera noko offentleg ut av det. Orsakinga har null verdi når den ikkje blir publisert same stad som anmeldelsen, så takk for ingenting, Guri Fjeldberg!